majaerlandsen

Da var VM over for alle norske sin del, og jeg er hjemme i Oslo igjen. Dagen etter Henriette brøt var det Rosell (59kg) og Charlotte (63kg) sin tur ut på matta. For begges del var dette deres første senior mesterskap, og for Rosell var dette hennes første mesterskap noen gang. Charlotte møtte Vietnam i første kamp, og Rosell møtte Frankrike.

Desverre gikk det ikke helt veien for noen av jentene. Charlotte tapte kampen etter to periodesiere til Vietnam, og Rosell ble lagt på fall. Ingen av motstanderne gikk til finalen, så begge jentene var desverre ute. Jeg tror at de begge ble en erfaring rikere, og vil komme sterkere tillbake neste år.

Dagen etter dem, var det endelig min tur på matta. Det verste med å være den siste ut i ringen, er at du får flere dager til å bygge opp spenning. Alt må liksom klaffe for at en skal få det til på mesterskap. Slik som regelverket er nå, må du ha litt flaks også. I tilegg må du treffe med en god dag. Selv om du kan gjøre mye selv for å påvikre hvor god dagen blir, er vi bare mennesker, og noen dager er bedre enn andre. I bryting er det ikke som med ski, at fungere det ikke den ene dagen, går det et renn i morgen også. Bommer du i bryting, er du ute! Så må du vente et år før du får prøve deg igjen. Eventuelt fire år, dersom vi snakker om et OL.

På fredagen visste det seg at ting skulle klaffe ganske godt for min del. Etter veiing sa jeg i fra til treneren at jeg ikke ville vite hvem jeg skulle møte. Jeg ville bare ha slitet meg selv ut ved å tenke på kampen hele tiden. Det viste seg at jeg skulle få en grei første kamp. Jeg møtte Hellas. Alikevel var jeg ikke helt med i første omgang og tapte den. Tok meg inn igjen til neste og la henne til slutt på fall i siste periode.

Etter kampen fikk jeg i meg litt mat og drikke, så var det rett inn i den norske "båsen" for å slappe av. Tok ikke så veldig lang tid før min neste kamp. Heller ikke denne gangen visste jeg hvem jeg skulle møte. Motstanderen viste seg å være Brasil. Dette er en jente jeg har trent med tidligere, og jeg følte meg ganske sikker under kampen. Vant denne med poengene 1-0 og 2-1.

Min tredje kamp ble en god del tøffere. Da skulle jeg ut mot Stanka Slateva fra Bulgaria. Hun har lenge vært regnet som verden beste bryter i 72kg klassen. Kampen startet veldig bra, med at jeg slo en hode-i-klemme på henne og ledet 3-0. Det virket som om dette vekken henne, og rutinert som hun er, begynte hun å sanke poeng. Tapte til slutt første periode 3-4. Tapte også neste runde og seieren gikk til den bulgarske jenta.

Hadde jeg vunnet denne kampen, ville jeg vært OL-kvalifisert. Nå var jeg avhengig av at Stanka skulle gå til finalen, slik at jeg fikk sjangsen til rekval, og ny sjangse til OL-kvalifisering. Hun vant til slutt hele stevnet og ble på nytt verdensmester. I rekval møte jeg Kazakstan. En jente som opprinnelig kommer fra Rusland. Nå var det på nytt slik at dersom jeg vant denne, ville jeg vært OL-kvalifisert. Jeg var desverre helt utslitt, og hun ble alt for tøff for meg. Tapte med poengene 5-1 og 4-1.

Til slutt endte jeg på en 7.plass (kun de seks beste kvalifiserte). På dette VMet deltok over hundre nasjoner. I min vekt var 31 av disse representert. Så at jeg klarte å bryte meg fram til en 7.plass, er jeg veldig fornøyd med. Men da jeg er så nære, er jeg alikevel skuffet. Jeg har helt klart ikke hatt en ideelle oppladning (med tanke på alle sykdommer og skader jeg har vært gjennom i sommer), så kunne helt klart hatt bedre utholdenhet.

I ettertid føler jeg at jeg ga opp i de to siste kampene. At jeg kunne sikkert ha presset ut litt mer vilje. Samtidig vet jeg at jeg har gitt det jeg hadde å gi. Det er nå to dager siden jeg brøt, men har ennå ikke kommet meg. Første natta etter stevnet, våknet jeg i tre tiden fordi det verket så forferdelig i alle ledd og muskler. Hadde ikke sjangs å sove mer og måtte legge meg i et varmt bad for å lindre. Jeg er stiv og støl i muskler jeg knapt visste jeg hadde, og det strekker i ryggen dersom jeg prøver å ligge flatt på rygg.

Det som er veldig positivt, er jo at jeg ser helt klart at jeg har muligheten til å kvalifisere til OL. Det er desverre ikke mattematikk jeg driver med, så selv om jeg ble nummer 7 (en plass unna), er det ikke slik at jeg har noen garanti for å klare å det. Det er fortsatt veeeeldig mye arbeid igjen. Men nå har jeg mer inspirasjon til å gjøre dette, jeg ser lyset i enden av tunellen for å si det slik. Jeg tok poeng i alle kampene mine, selv mot henne som senere ble verdensmester.

Jeg ser også hvilken framgang jeg har hatt dette året og er svært takknemlig ovenfor de som har hjulpet meg. Jeg merker stor forbedring etter den hjelpen jeg har fått på olympiatoppen, i form av mental- og stykretrening, og gleder meg til å forsette å pumpe vekter sammen med Eirik Hole. I tilegg er det tre gutter på OBK som har sparret masse med meg: Christoffer Häger, Anders Malmstrøm og Kim Svebakken. Er mye tøffere etter å ha fått juling av dem. Hehe.. Jeg skal også fortsette å jobbe med de tenikkene jeg har lært av Anne Fylling for å takle spenning og holde fokus på de riktige tingene rundt kampene mine.

Blir spennende framover :D