Moskva VM
Da va man endelig kommet hjem. Trøtt, sliten og aldri så lite skuffet. Kan jo si det slik at dette var ikke et vellykket mesterskap. Trass alt tullet på forhånd, må jeg si at jeg følte meg egentlig i bra form da jeg kom ned til Moskva. Hadde en kontroll kamp på morgenen, hvor alt stemte. Aldri hatt så bra timing på angrepene mine.
Så skulle jeg bare slappe av en stund før jeg skulle varme opp til kampen. Da slo nervene inn med full kraft. Vanligvis går smella i ett på meg, men tror ikke jeg sa mange ord før kampen. Skulle også møte regjerende verdensmester i første kamp, Martine Dugreiner fra CAN.
Da det enedelig ble vår tur, var jeg stiv som en stokk. Kampen startet ganske rolig, og etter kanskje 40-60 sekunder tok hun et angrep. Herifra begynte det virkelig å gå galt. Jeg var helt "uforberedt" og havnet på skulderen hennes. Ikke et idèelt sted å være. Landet heldigvis på magen, så hun fikk bare et poeng. Martine var rett på å begynne å jobbe på bena mine, for å få me vendt på ryggen, da jeg hørte noen knaselyder fra kneet mitt.
Sjokket og smertene som kom, fikk meg helt til å "glemme" å bryte. Forsto liksom ikke at dommeren ikke blåste av, han måtte da ha sett det. Jeg forsto jo selvsagt ikke at selv om det var tydelig for meg at kneet var skadd, merket ikke dommeren noe. Martine fortsatte å vri på bena mine, i samme retning som jeg skadet meg i. Da prøvde jeg jo å redde situsjonen med å komme meg ut, men hadde allerede kålet meg i fall og tapt kampen.
Dagmar, den svenske fysiterapauten, sto klar med ispose da jeg kom ut fra matta og satte kompress på kneet med en gang. Var ganske sikker på rekval. Og jeg fikk rett. Gikk rett til Dagmar for å få ham til å se nærmere på kneet. Han ga meg bare beskjed om at jeg hadde ikke mere på matte å gjøre, og at det mest sansynlig var menisk og/eller leddbånd skade.
Så etter et minutt med klønete opptreden på matta, var VM over for min del..
Da vi senere gikk ut for å spise middag, finnmarskgjengen, og de kalte det en bankett, lurte jeg bare på hvorfor alle ikke gikk kledd i sort. Hehe, vet at selvmedlidenhet ikke er tiltrekkende, men noen ganger kan man ikke hjelpe for det ..
På mandag får jeg forhåpentligvis undersøkt kneet og svar på hva som er galt. Så er det bare å riste meg selv mentalt i kragen, trene det jeg kan og se framover mot neste stevner, mesterskap og første OL-kvalik som er VM neste år.
Til slutt må jeg bare fortelle om hvor fantastisk svenskene og mange andre var mot meg på VM. De ble jo helt forferdet at forbundet kunne sende meg uten trener, og tok meg under vingen. Tilbyde seg å varme opp med meg, hjelpe med pining, hjelpe på matte kanten og da jeg skadet meg. Flott å se at selv på et VM kan man stille opp for hverandre.
Så skulle jeg bare slappe av en stund før jeg skulle varme opp til kampen. Da slo nervene inn med full kraft. Vanligvis går smella i ett på meg, men tror ikke jeg sa mange ord før kampen. Skulle også møte regjerende verdensmester i første kamp, Martine Dugreiner fra CAN.
Da det enedelig ble vår tur, var jeg stiv som en stokk. Kampen startet ganske rolig, og etter kanskje 40-60 sekunder tok hun et angrep. Herifra begynte det virkelig å gå galt. Jeg var helt "uforberedt" og havnet på skulderen hennes. Ikke et idèelt sted å være. Landet heldigvis på magen, så hun fikk bare et poeng. Martine var rett på å begynne å jobbe på bena mine, for å få me vendt på ryggen, da jeg hørte noen knaselyder fra kneet mitt.
Sjokket og smertene som kom, fikk meg helt til å "glemme" å bryte. Forsto liksom ikke at dommeren ikke blåste av, han måtte da ha sett det. Jeg forsto jo selvsagt ikke at selv om det var tydelig for meg at kneet var skadd, merket ikke dommeren noe. Martine fortsatte å vri på bena mine, i samme retning som jeg skadet meg i. Da prøvde jeg jo å redde situsjonen med å komme meg ut, men hadde allerede kålet meg i fall og tapt kampen.
Dagmar, den svenske fysiterapauten, sto klar med ispose da jeg kom ut fra matta og satte kompress på kneet med en gang. Var ganske sikker på rekval. Og jeg fikk rett. Gikk rett til Dagmar for å få ham til å se nærmere på kneet. Han ga meg bare beskjed om at jeg hadde ikke mere på matte å gjøre, og at det mest sansynlig var menisk og/eller leddbånd skade.
Så etter et minutt med klønete opptreden på matta, var VM over for min del..
Da vi senere gikk ut for å spise middag, finnmarskgjengen, og de kalte det en bankett, lurte jeg bare på hvorfor alle ikke gikk kledd i sort. Hehe, vet at selvmedlidenhet ikke er tiltrekkende, men noen ganger kan man ikke hjelpe for det ..
På mandag får jeg forhåpentligvis undersøkt kneet og svar på hva som er galt. Så er det bare å riste meg selv mentalt i kragen, trene det jeg kan og se framover mot neste stevner, mesterskap og første OL-kvalik som er VM neste år.
Til slutt må jeg bare fortelle om hvor fantastisk svenskene og mange andre var mot meg på VM. De ble jo helt forferdet at forbundet kunne sende meg uten trener, og tok meg under vingen. Tilbyde seg å varme opp med meg, hjelpe med pining, hjelpe på matte kanten og da jeg skadet meg. Flott å se at selv på et VM kan man stille opp for hverandre.
